torsdag 3. november 2016

KARISMATISK POLITIKK PÅ FREMMARSJ I LATIN-AMERIKA


Med Donald Trump, Brexit og Nobels Fredspris for en fredsavtale avvist gjennom folkeavstemningen i Colombia har den offentlige debatten om politisk populisme tiltatt. Mange er urolig for hvordan politisk makt vinnes med en autoritet bygd på karisma.

Karisma er et ord som brukes om talegaver og lederegenskaper i politikken, men ikke minst som betegnelse for nådegavene som karismatiske kristne verden over ser som særlige manifestasjoner av Den hellige ånd. Kombinasjonen av kristendom og politikk basert på karisma har de siste to tiårene vært på fremmarsj i Latin-Amerika.

I januar 2003 holdt professor Berge Furre åpningsforelesningen ved Det teologiske fakultet  om nypinsevennene i Brasil. Som student fascinerte det meg at den tidligere SV-politikeren med åpenbare sympatier for den sosialt radikale frigjøringsteologien befattet seg med nypinsevenner som ledet fattige inn i ideologier med motsatt fortegn av frigjøringsteologien: Antakelsen om at fattigdommens ulykke kunne bekjempes med eksorsismer og troen på at Gud ville belønne store pengesummer i kollektkassene med individuell lykke. Men det var prisverdig av Furre å lede våre blikk som studenter i retning av de politiske aspektene ved den brasilianske nypinsevekkelsen. Tidligere i år gikk Furre bort. I dag, på FN-dagen, er det tid for å minnes Furre med et seminar ved Det teologiske fakultet hvor vi tar kirkehistorikerens innsikter videre inn i ny forskning.

Verdien av Furres intuisjon om pinsevekkelsens sentrale rolle for samfunnsutvikling i Latin-Amerika har vi sett tydelige bekreftelser av i år, sist gjennom utfallet av folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia. I dagene etter folkets knappe ‘Nei!’ lette analytikere etter mulige årsaker til det overraskende utfallet, og noen vektla pinsevennenes rolle: Under valgkampen mobiliserte evangelikale pastorer for å overbevise kristne velgere om å stemme nei til fredsavtalen. For å sitere den evangelikale politikeren og pastoren i Bogotá, Marco Fidel Ramírez: president Santos og FARC-geriljaen hadde konspirert sammen for å forvandle Colombia til «et homoseksuelt diktatur», ut fra «en klar ateistisk-marxistisk motivasjon» (den colombianske avisen El Espectador 14.10.16). Og menighetene fulgte opp: De organiserte busser til stemmelokalene for å øke sjansen for et «nei» til avtalen. Hadde fredsforhandlerne i Havana, inkludert de norske fredsdiplomatene, oversett religionens betydning?

Sant nok inneholder avtalen mellom den colombianske regjering og FARC-geriljaen formuleringer om likestilling og seksuell orientering. Og vi har sett på internasjonalt nivå at slike formuleringer er sensitive og møter motstand fra toneangivende kirkesamfunn, i særlig grad fra Den katolske kirke. I 2008 argumenterte Vatikanet mot et EU-initiativ i FNs generalforsamling mot vold og diskriminering og krevde at formuleringen om "seksuell orientering" skulle fjernes. Vatikanet bidro til at EU ble nedstemt av blant annet den arabiske liga, afrikanske land, Russland og Kina. I desember 2010 ble et lignende forslag med eksakt samme formulering om «sexual orientation» tatt ut, denne gang etter initiativ fra Benin på vegne av de afrikanske land.

Når dette er såpass sensitivt på et globalt nivå, med Vatikanet i spissen, overrasker det ikke at slike formuleringer i en fredsavtale i et katolsk land som Colombia kan brukes for det de er verdt av politiske motstandere av avtalen. Pinsepastorers advarsler mot et «homoseksuelt diktatur» virker overdrevne. Men de er vellykkede måter å så frykt befolkningen. Pinsekirker over hele det latinamerikanske kontinentet mobiliserer rundt saker som abort og homofili, og de vinner politisk oppslutning på det. I takt med pinsebevegelsens vekst får de større og større makt. De bør ikke lenger overses.

Brasil, som Berge Furre var særlig opptatt av, er på mange måter episenteret for det som av mange regnes som verdens raskest voksende religiøse bevegelse: Pinsevekkelsen. Ingen andre land har flere pinsevenner, antallet er stadig voksende og brasilianske pinsekirker sender misjonærer til en rekke andre land, særlig til Afrika. Få land har også en like mektig kristen-evangelikal blokk i nasjonalforsamlingen som nettopp Brasil.

2016 var året da Brasil tok det mange vil anse for å være en politisk og ideologisk u-sving. Med en pinsevenn i spissen, Eduardo Cunha (nå suspendert og tiltalt for korrupsjon), ble president Dilma Rouseff suspendert og med pinsevennenes overvekt ble det vedtatt å stille presidenten for riksrett. Det mange betegnet som et kupp utgjorde  en epokegjørende høyredreining i brasiliansk politikk som ikke hadde skjedd uten stemmene fra den evangelikale blokken.

Dette betyr ikke at pinsevennenes inntog i brasiliansk politikk skal forstås som et ekko av det religiøse høyre i USA. Dynamikken er mer kompleks. Selv om mobiliseringen rundt abort og homofili til dels er lik, er for eksempel det brasilianske kirkelandskapet i utgangspunktet mer venstreorientert enn det nordamerikanske. Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) som har regjert i Brasil fra Lulas valgseier i 2002 og frem til Dilmas dramatiske fall i år hadde delvis røtter i sivilsamfunnets motstand mot diktaturet. Den kanskje viktigste arenaen for denne motstanden var Den katolske kirke og de frigjøringsteologisk orienterte basismenighetene, som lenge utgjorde en del av det brasilianske arbeiderpartiets grunnfjell.

Deler av den evangelikale blokken i Brasils Kongress har vært avgjørende støttespillere i PTs vaklende koalisjoner i sosialpolitikken (særlig programmet ‘Bolsa Familia’) som har bidratt til å løfte flere millioner av mennesker ut av fattigdom. Og i 2018 kan pinsevennen Marina Silva fra det politiske sentrum-venstre på nytt gjøre et godt presidentvalg. Hun fikk hele 20 % av stemmene i både 2010 og 2014. Kanskje kan Brasils neste president være en karismatisk kristen miljøaktivist?

For i latinamerikansk politikk kan ting skifte raskt – særlig når pinsevennene for alvor mobiliserer.

Trykket i Vårt Land 24. oktober 2016.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar