Det kan nå synes som om vi trenger mer edruelig teologisk
argumentasjon om brennbare politiske spørsmål med eksistensiell betydning:
Flyktningkrisen som berører forholdet til vår neste.
Jeg er urolig for at Listhaugs argumentasjon skal prelle av
for raskt på oss i Den norske kirke som både hilser flere flyktninger velkomne
til Norge og som ønsker en kirke som kan tale tydelig om det kristne
Evangeliets brodd mot verdens urett. Listhaug påpeker helt riktig at dette ikke
er første gang kirken går inn i brennhete partipolitiske diskusjoner.
Høyre-politiker Tina Bru skapte debatt om Kirkens politiske
engasjement tidligere i år da hun meldte seg ut av kirken i protest mot Kirkens
forslag om lavere norsk olje- og gassproduksjon enn regjeringen legger opp til.
Det forslaget fikk selv en kirkelig autoritet som prost Trond Bakkevig til å
kritisere biskopene i NRK Debatten (12.02.2015) for å gå for langt inn i
politiske spørsmål. Og med sitt mangeårige kirkelige engasjement mot apartheid,
mot atomvåpen og fredsmegling i Midtøsten er ikke Bakkevig en teolog som har
gått av veien for å tale kirkens budskap, selv når det har grepet inn i
politikken.
Jeg mener det er biskopenes feil at FrP-politikere som Ketil
Solvik-Olsen har overbevisende kunnet banke inn poenger mot Kirkens
samfunnsengasjement som da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på
teknologi. For å si det med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas
redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er
å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.” Jeg er redd
for at Kirken spiller ut sine politiske kort lenge før vi har fordypet oss i
den kristne oppgaven det er å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de
etiske dilemmaene i vår verden. Jeg er redd for at biskopene ikke har fordypet
seg grundig nok i teologien og etikken, når konkrete og entydige politiske
ståsteder meisles ut av bispehodene. Og jeg er bekymret for at utspillene deres
mister sin kraft, fordi de blir for spesifikke, sekulære og kjemisk frie for
teologi. De blir som frø på steingrunn.
Hvis det kristne budskapet griper entydig og direkte inn i
en partipolitisk strid, skal selvsagt ikke kirken holde igjen på den kristne
kritikken av samtiden. Men vitner Kirkens tro entydig om budsjettmessige
prioriteringer mellom bistand og innvandring? Jeg er sannelig ikke sikker.
Kirkens fremste kompetanse er verken bistandspolitikk,
utenrikspolitikk og innvandringspolitikk. Her overgås geistlige av et vell av
aktører med bred erfaring og spesialisert kunnskap som biskoper ikke har.
For hvordan vet kirken at større bevilgninger til langsiktig
bistand er et tiltak som entydig virker mer effektivt mot fattigdom og urett
enn andre like økonomisk kostbare tiltak? Er det alltid mest nestekjærlig å
kutte i privat eller offentlig norsk velferd før man kutter i bistand? Jeg har
selv jobbet med sårbare grupper innenfor det som kalles «langsiktig bistand» og
innenfor offentlig sektor i Norge. Jeg har begge steder sett både hjerteskjærende
behov og stor ineffektivitet. Jeg ser mange dilemmaer i en verden hvor «mer
bistand» ikke er den eneste og utvetydige gode oppskriften på kristen nestekjærlighet.
Og nå opplever jeg at Fremskrittspartiet, av alle, peker på et politisk dilemma
der hvor kirken serverer enkle løsninger. Og jeg som trodde at Kirkens kall i
samfunnet primært var det motsatte!
For hvordan kan kirken foreskrive entydige løsninger på
komplekse politiske spørsmål? Er det slik at det alltid er moralsk riktig å øke
bistandsbudsjettet ut fra Jesu lære? Og er Kirkens tale om «dugnad» for
flyktningene troverdig i en diskusjon om statsbudsjettet der hvor Kirken selv
ikke har gått foran med å ofre noe av sine egne økonomiske tildelinger? Igjen
er det Fremskrittspartiets Listhaug som reiser dilemmaet og peker på
selvmotsigelsen (Dagsnytt Atten 04.11.15). Jeg hadde håpet at vi ikke trengte Fremskrittspartiet
til å minne oss om det. Men Karl Ove Knausgård får dessverre så altfor rett: Av
og til er det partiet en velsignelse for norsk politikk, ja, til og med for
kirken.
Nå vil kanskje en del tenke at jeg med dette innlegget er
med på å lette presset mot en blåblå regjering som prioriterer skattelettelse
til de rike og tar fra bistand til de fattige. De har i en viss forstand rett –
dessverre. Men her står enda mer på spill: Det kirken gjør i sak etter sak er å
spille med sin moralske kapital som mennesker trenger i det øyeblikket kirken
virkelig kan stå opp for menneskeverdet på troverdig vis.
Min bønn er at kirken tar det etiske og teologiske
holdningsarbeidet sitt mer på alvor før den kaster seg inn i partipolitiske
feider hvor entydighetene ofte dekker over dilemmaene.
Trykket i Klassekampen 10. november 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar